Den Kinesiske Mur

Tekst og foto av Daniel Hughes

Det sies at du kan se Den kinesiske mur fra verdensrommet. Det er nok en sannhet med modifikasjoner, men muren som strekker seg over 21 000 km er likevel mektig imponerende. Sannheten er at selv om du vet hvor du skal se når du flyr over i et passasjerfly, er den fortsatt veldig vanskelig å få øye på. Men for fire år siden gjorde jeg nettopp det, og en drøm om å sykle på den ble født.

Hittil har jeg brukt min Moonlight Bright as Day 3000 (hovedlys på styret), og Bright as Day 1300 (sekundærlys på hjelmen) på vei og grus. Jeg har syklet noen av verdens mest kjente sykkelstigninger og utforsket landskapet i Wales. Disse erfaringene har åpnet opp verden min for en ny følelse av sanselig bevissthet og opplevelse. Jeg kunne bare drømme om hvordan det ville være å sykle om natten på en av verdens største menneskeskapte underverker.

Jeg er i Beijing og møter teamet som hjelper til med å legge til rette for dette eventyret. Som du kanskje forstår, kan man ikke bare dukke opp med en sykkel der hundretusenvis av turister besøker hvert år. Vi måtte finne en seksjon som er litt bortgjemt fra det vanlige, borte fra massene, og en seksjon som er fysisk mulig å sykle også. Mange deler av muren er enten helt ødelagte eller strekker seg opp nær loddrette fjell.

Etter å ha kjørt i nesten tre timer kommer vi til en liten landsby hvor vi finner en sti. Det startet bra, og var fullt mulig å sykle, men endte raskt i trapper og trinn. Jeg velger å se på det som oppvarming, og er fast bestemt på å komme meg opp på muren før solnedgang.

Herregud! Ingenting kan sammenligne seg med denne utsikten. Jeg har sett bildene og lest om den, men å stå her på Den kinesiske mur er ikke bare utrolig spesielt, men utsikten er like episk som jeg forestilte meg den skulle være. Muren klatrer opp og over fjell så langt øyet kan se.

Jeg begynner å sykle med solen i ryggen, og målet mitt er å komme opp til en rygg langt borte i horisonten. Dette vil bli en solid treningsøkt, siden muren er svært ujevn, og deler av den veldig bratt. Men det er en del av sjarmen, og det er ikke varmt - å holde kroppen i bevegelse og intensitetsnivået oppe går overraskende bra.

Jeg når ryggen akkurat da solen forsvinner bak fjellene bak meg. De kaller det blåtimen. En tid da det fortsatt er lyst, men med blå nyanser. Perfekt tidspunkt å ta noen bilder av sykkelen min og å nyte de siste av utsikten. Herfra kan jeg se minst 50 km til av muren!

Lyset på full styrke, det er på tide med noen ganske tekniske utforsyklinger i mørket. Feilmargin? Ikke stort! På hver side av muren er det en betydelig avgrunn. Jeg har ikke sett noen siden jeg kom hit heller.

I likhet med å klatre i fjellet; betydelig lettere å klatre opp enn ned... Jeg prøver å la sykkelen gjøre jobben sin og ta unna så mye som mulig, men noen avsnitt er utrolig bratte og tekniske, og jeg venter bare på å gå over styret (heldigvis skjedde det ikke).

Den øverste delen fra ryggen er gjort, og jeg er nå på en utrolig morsom berg- og dalbane. Sykle en km eller så, for deretter å sykle gjennom ett av de 25 000 vakttårnene. Lyset kaster skumle skygger mens jeg sykler gjennom, og det er så stille at du kan høre en knappenål falle. Ingen vind, ingen bakgrunnsstøy, bare stillhet.

Denne turen handlet ikke om å prøve å sykle hele muren, for det er rett og slett ikke mulig. Jeg vet ikke engang om det er mulig å sykle 100 km sammenhengende på grunn av forfallet og det faktum at muren ble bygd over høye toppunkter, slik at de kunne se fienden og beskytte territoriene sine. Men jeg vet at de få timene jeg tilbrakte der oppe var den mest magiske syklingen jeg noensinne har opplevd, og sansene mine ble skjerpet til et helt nytt nivå takket være mine Moonlight-lykter.

Episk.