sep 26, 2023

Epic Cols EP 04 - Stelviopasset, Italia

Stelviopasset; kanskje verdens mest populære vei å forsere med både sykkel, bil og motorsykkel. På dagtid har denne populariteten bragt en nådeløs mengde trafikk, og spesielt horder av motorsyklister. Det kan være svært ubehagelig når de dundrer forbi deg, og som syklist ødelegger det mye av opplevelsen. Men se for deg å ha hele veien for deg selv...

Det er 3. juli og solnedgang er kl 21:15. Oppsettet mitt er det samme som før, men med en liten vri. Jeg bruker Bright as Day 3000 som hovedlykt, montert på Wahoo-festet, og Bright as Day 2000 på hjelmen. Å ha en ekstra lykt på hjelmen er svært nyttig for å kunne se rundt svingen og lyse opp akkurat i den retningen du ser. Denne gangen har jeg puttet batteriet i styreveska i stedet for på sykkelrammen.

Jeg legger av gårde før kl 20 og har 48(!) hårnålssvinger, 24,9 km og 1857 høydemeter foran meg. Jeg var ivrig på å komme meg avgårde før skumring. Akkurat denne gangen ville jeg oppleve én spesiell og ikonisk sving, nummer 11, før det ble mørkt. Denne svingen, et ingeniørmessig kunstverk, henger ut over fjellsiden. Det er en herlig opplevelse, og foreløpig ingen trafikk.

Jeg fortsetter mot toppen over et relativt rett parti før hårnålssvingene fortsetter. Lyktene mine er skrudd på maks når jeg nærmer meg sving nummer 9 (svingene telles fra toppen og ned), og jeg blir servert et vanvittig lysshow. Lyset mitt som filtreres gjennom de stemningsfylte skyene og treffer fjellet som en intens lyskjegle. Det er et skue som er vanskelig å beskrive med ord.

Jeg fortsetter opp i stadig tynnere luft. Jeg befinner meg nå på 2500 meter over havet. Stelvio er den nest høyeste veien i alpene, der den ligger stolt på 2757 moh. Du kan føle det etter hvert som du passerer de siste hårnålssvingene. Kanskje til og med mer legendariske enn sving 11 - spesielt med tanke på at veien ble bygget for hånd.

Jeg når toppen og det føles merkelig. Toppen, som vanligvis er tettpakket med biler, sykler, folk og mer, er helt tom. Som en spøkelsesby. Det er ingen vind og temperaturen er fortsatt over 10 grader, noe jeg er veldig tilfreds med. Her oppe kan du oppleve alle årstider på én dag. Vær forberedt på all slags vær!

Med månen som nok et ekstra lys er det på tide å skru lyktene på maks (5000 lumen totalt!) og sette utfor ned igjen. Hittil har jeg bare sett én bil på to timer, så jeg håper jeg unngår å møte noen på vei ned.

«La sykkelen gjøre jobben sin» sier jeg til meg selv; med så mye lys, god kjennskap til veien og ingen trafikk vet jeg at jeg kommer til å nyte nedfarten.

Jeg forserer sving etter sving, passerer Berghotel og fortsetter inn i skogen. For en lukt! Friskt, stille og mørkt. Det føles nærmest litt skummelt med null lyd rundt meg unntatt summingen fra bakhjulet mitt.

Å kjøre utfor Stelvio er ganske intenst, og om du presser deg, er det hardt arbeid. Å holde seg skjerpet, og å holde linjene sine ned her er krevende, og det føles befriende når du kommer ut av skogen og til Trafoi. Lange strekker ned til de to siste hårnålssvingene ved en frådende elv (to av favorittsvingene mine) før man suser inn mot tunnelene. Inne i tunnelenes trange rom får du virkelig se hvor kraftige disse lyktene er. Jeg tør gjette de er kraftigere enn billys.

10 gledesfylte kilometer tilbake til start; jeg kan ikke unngå å tenke hvordan det ville vært om det også hadde vært slik på dagtid. Turen ble en helt annen opplevelse med så lite trafikk. En tur jeg aldri vil glemme. Ja takk til mer!