The Bob Graham Round Vinterrekord av Henriette Albon

The Bob Graham Round - på vinterstid

Oversatt til norsk
Originaltekst skrevet på engelsk av Henriette Albon

Jeg befinner meg midt i den lille landsbyen Keswick i England. Klokka er 3 på natta, tirsdag 19. desember og regnet øser ned. Jeg sitrer av spenning i det jeg slår på hodelykta og starter GPS klokka, før jeg løper inn i den mørke natten. Endelig er det tid til å starte eventyret jeg har sett frem til i ukesvis - den legendariske Bob Graham-runden med sine 105 km og 8300 høydemeter i Cumbrias Lake District, hengivent kjent som «The Lakes».

Sammen med mannen min Jon og en lokal løper ved navn Sam, jogget jeg opp den første motbakken i et jevnt tempo. Stemningen var avslappet og vi pratet løst om hvor ko-ko det var å være ute på løpetur på denne tiden av døgnet. Regnet tok seg betydelig opp da vi nærmet oss den første fjelltoppen, 931 meter over havet. Jeg var ikke særlig brydd, ettersom jeg var mest opptatt av å få i meg den nøye planlagte frokosten bestående av sportsbarer, gels og sportsdrikke.

Men da vi kom til toppen av fjellet, traff vinden oss hardt i fjeset og jeg våknet brått opp til realiteten. Tåken gjorde det plutselig vanskelig for oss å se noe som helst. Heldigvis var Sam lommekjent i området og etter å ha løpt noen minutter i feil retning kom vi tilbake på riktig kurs og kunne fortsette mot neste topp på runden.

I ukene før rekordforsøket hadde det regnet mye, og bakken var gjennombløt. På vei mot topp nummer tre av totalt 42, rev vinden med seg det siste av varme vi hadde igjen i fingrene våre. Til tross for det lovede værvinduet pøste det fortsatt ned, og vi var allerede bak det trange tidsskjemaet som skulle ta oss mot en ny vinterrekord. Jon ramla og skled mot meg på det våte gresset da han skulle gi meg en ny forsyning av sportsgel. Det var kaldt og surt, og humøret steg ikke akkurat av tanken på å løpe 16 timer til i disse forholdene.

Da vi endelig ankom landsbyen Threlkeld etter å ha forsert de tre første toppene, ble vi møtt av en overraskende varm bris. Der var også Martin, som hadde satt av dagen til å hjelpe med logistikken ved å kjøre support løpere frem og tilbake med annet nødvendig utstyr og matforsyninger. I ukene før rekordforsøket hadde Martin også bidratt med en rekke råd og delt generøst av sine erfaringer fra da han løp samme runde i 1980-årene. Vi hadde ikke kjent hverandre mer enn et par uker, men vår felles besettelse av Bob Graham-runden hadde allerede skapt et sterkt bånd. Han ga meg regnjakken min og spurte hvordan det gikk. Jeg smilte og nikket entusiastisk i et tappert forsøk på å forsikre ham om at innsatsen hans ikke var forgjeves.

Landsbyen Threlkeld markerer slutten på første etappe av totalt fem. Her skulle jeg også møte supportløperne Scott og Jack, som sammen med Jon skulle løpe med meg over de fjelltoppene.

I tillegg til å bære drikke, næring og ekstra klær, fungerer support løperne som vitner - de skal nemlig påse at jeg faktisk er innom alle 42 toppene som utgjør Bob Graham-runden. Å ha et støtteapparat med seg er tradisjon, dels basert på historie, men også med tanke på sikkerhet. Da Bob Graham først fullførte runden i 1932, hadde han venner som løp ved hans side. Fjelløpere som siden den gang har begitt seg ut på samme runde har benyttet seg av denne strategien som et nikk til historien.

Det var fortsatt bekmørkt da vi vinket farvel til Sam og Martin litt over klokken 06:00 den morgenen. Sam ble ferdig akkurat i tide til å starte arbeidsdagen sin, mens Martin tok seg videre til neste support sone.

Ettersom timene og kilometerne gikk, roet regnet seg og dagslyset kom krypende. Men med vintersolverv rett rundt hjørnet, var dagen relativt kort og i 4-tiden på ettermiddagen var det igjen bekmørkt.

Med hjelp av support teamet rundt meg, satte jeg med tiden 17 timer og 55 minutter en ny vinterrekord for Bob Graham-runden. I 11 av disse timene lyste Moonlight Bright As Day 800 opp stien foran meg. Da Martin fullførte sin Bob Graham-runde i 1987, hadde han ikke fordelen av en kraftig hodelykt, og måtte planlegge løpet sitt deretter. Moderne utstyr som bedre sko og kraftigere hodelykter gjør helt klart utfordringer som Bob Graham-runden mer oppnåelig enn før. Men til syvende og sist er runden fortsatt der for å utfordre meg og andre fjelløpere, slik de har utfordret dem som kom før oss.

Jeg føler meg heldig som har opplevd den unike stemningen, ånden og utfordringen som utgjør løpseventyret “The Bob Graham Round”. Jeg håper selv å kunne gjenskape noe av magien når jeg en dag, i tradisjonens tro, hjelper en annen fjelløper å fullføre sin runde i dette kuperte og spektakulære landskapet.

Takk for denne gang - og på gjensyn!