Zach Miller i måneskinnet

Nattemørket er et fascinerende fenomen å oppsøke. Det er fullt av eventyr. Ofte stille og rolig. Et sted å tenke og reflektere, et rom hvor tid føles mindre viktig enn om dagen. Likevel er det mange som unngår mørket. Vi ser på det som noe skummelt - hvilket er fullt forståelig - men ofte går vi glipp av hvor vakkert nattemørket kan være.

Mitt forhold til nattemørket har utviklet seg over tid. Da jeg var liten var jeg i mye større grad redd for mørket enn jeg er nå. Akkurat det er nok ganske vanlig. Mennesker har for vane å være ute og farte om dagen, før man trekker inn når mørket faller på. Dermed blir mørket et ukjent rom. Og du vet hva som pleier å skje i møte med noe ukjent? Vi kjenner frykt. Men det trenger ikke å være slik.   

Etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å tilbringe mer tid ute i mørket. Som barn lekte jeg i mørket med venner. I studietiden løp og syklet jeg i timevis i mørket, ofte uten en lykt. Jeg løp i lyset fra månen, lyset fra gatelyktene og fra storbyens lysavsetting. Etterhvert som jeg fjernet meg fra veiene og over på stiene, oppdaget jeg gleden og spenningen ved å løpe med hodelykt.

Å løpe på stiene i kveldsmørket var noe helt annet enn å løpe på veien. Det var for mange hindringer å forsere - med mindre det var en veldig kraftig måne den kvelden, var en hodelykt et must. Å løpe med hodelykt var en ny opplevelse - det var artig fordi det begrensede synsfeltet ga meg et helt nytt og intenst fokus. Det jeg kunne se innenfor lyskjeglen var alt som spilte noen rolle. Alt annet rundt ble irrelevant, og nattemørket som en gang var skummelt var plutselig blitt noe fint, mystisk og intimt.

Etterhvert som mørket ble mindre skummelt, begynte jeg å like det mer og mer. Ettersom jeg ble eldre og bedre kjent med nattemørket lærte jeg å omfavne det. Å gjenkjenne mystikken og eventyret i det. Å utforske det. Du kan si jeg lærte mørket å kjenne.

Med en lykt på hodet åpnet det seg en helt ny verden for meg. Jeg var ikke lenger bundet til sollysets rytme. Løping, sykling og skikjøring - alt dette kunne jeg nå gjøre når som helst. Det er vanskelig å plukke en favorittaktivitet for mørket. Jeg liker virkelig alle tre - løpe, sykle, kjøre ski. Jeg elsker følelsen av å bevege meg sømløst gjennom natten, spesielt i fjellet. Tunnelsynet, ensomheten, følelsen av å gjøre noe man egentlig ikke skal; alt dette gir meg lyst til å komme tilbake neste natt og gjøre det igjen.

I starten brukte jeg små og lite kraftige lykter - uvitende om noe bedre, syntes jeg de var gode lykter. Etterhvert som jeg forsvant dypere inn i sti- og fjelløpingens verden, forstod jeg at det ikke var mangel på valgmuligheter når det kommer til hodelykter. Det var små lykter, store lykter, lykter som justerte seg selv, lykter du kunne justere ved å vinke til de. Det var farger, blinking, lykter med morse-kode. For et såpass snevert bruksområde hadde hodelyktindustrien virkelig funnet ut hvordan de kunne få mest mulig ut av lyktene sine.

Selv om mange av disse funksjonene fremstod som artige, så jeg ikke helt at alt dette var nødvendig. Det fremstod som noe overflødig. Til syvende og sist trenger jeg bare en pålitelig og solid lykt med godt lys og lang batteritid. Her kommer UTMB Andorra Trail 100 inn i bildet.

Da jeg reiste til Andorra for å konkurrere i de bratte og røffe fjellene der, trodde jeg at jeg hadde med meg en god hodelykt. Jeg hadde jo det. Men underveis i løpet ble jeg løpende side om side med Sebastian Krogvig fra Norge. Da vi løp sammen bet jeg meg merke i at hodelykten hans var ufattelig kraftig. Den satte bokstavelig talt min i skyggen. Senere i løpet døde batteriet på min nå ikke fullt så gode hodelykt, og jeg måtte fikle frem reservelykta mens Sebastian bare fortsatte.

Å måtte bytte hodelykt midt i løpet var ikke akkurat ideelt. Jeg forholdt meg riktignok rolig, men å leite etter reservelykta mens konkurrenten løp avsted var stressende og frustrerende. Heldigvis fant jeg lykta, fikk lys på stien igjen og klarte å ta igjen Sebastian. Etter løpet måtte jeg spørre Sebastian hvordan hodelykt han brukte. Det siste seg å være en lykt laget av det lille norske selskapet Moonlight Mountain Gear.

Spol to måneder frem i tid, og jeg står på startstreken til Ultra Trail du Mont Blanc med en spitter ny hodelykt fra Moonlight: Bright As Day 800. Jeg hadde fått lykta i posten kun dager før, og løpet skulle bli den første store testen. Heldigvis bestod den med glans.

Når det kommer til ytelse var det tre faktorer som virkelig utmerket seg. Det første var mengden lys hodelykta ga fra seg. Gjennom hele natta hadde jeg en kraftig og konsistent lyskjegle foran meg takket være lyktas «real lumen technology». Det var betryggende, for nattemørket under UTMB kan være utfordrende. Det er ikke snakk om bare noen få timer i mørket, men en hel natt. Etter en stund kan mørket gi en følelse av ensomhet og nedstemthet, spesielt om du løper alene. I disse stundene blir en sterk og pålitelig lykt nærmest en gudegave for humør og motivasjon.

Den andre faktoren var den bemerkelsesverdige batteritiden. Igjen; en hel natt er lenge, og som du sikkert forstod tidligere er det ikke veldig artig å stå der med dødt batteri. Med Moonlight på hodet, derimot, trengte jeg ikke å stoppe én gang for å bytte batteri. Det var en stor opptur. Ineffektiviteten og stresset jeg opplevde i Andorra var nå noe som hørte fortiden til.

Den siste og tredje faktoren var en ren overraskelse. Etterhvert som jeg nærmet meg halvveis i Courmayeur, stoppet jeg og dukket hodet i en vannfontene for å kjøle meg ned. Mens jeg gjorde det, hadde jeg helt glemt hodelykten jeg hadde på meg, og var redd jeg hadde fuktskadet eller ødelagt den. Heldigvis møtte jeg på et par Moonlight-ansatte litt senere, og de kunne forsikre meg om at lykta var vanntett. Sant som det var løp jeg hele resten av natta uten et eneste problem.

For å oppsummere er jeg rimelig overbevist av Moonlights lykter. De er solide, enkle, kraftige og varer lenge. De kommer i flere størrelser og styrker, så alle mine lysbehov kan bli oppfylles, uansett om jeg skal løpe, sykle eller kjøre ski. Men aller viktigst er lyktene fantastiske fordi de gir meg muligheten til å utforske natten.

Når sola går ned og andre trekker innendørs, kan jeg gå ut. For meg må ikke eventyret slutte bare fordi sola har gått ned. Alt jeg trenger å gjøre er å stroppe på hodelykta og komme meg ut.